Hei igjen!
Jo, det andre innlegge kommer riktignok rett etter det første, men jeg følte bare for å ha "historien bak utvekslingen" som et eget innlegg, uten at jeg helt vet hvorfor.
Hvis du spør hvorfor jeg ville dra på utveksling til å begynne med, så må jeg nok svare dønn ærlig og si at jeg ikke husker. Det eneste jeg vet er at jeg en dag fant ut at jeg ville gjøre noe nytt, noe annerledes (ikke at utveksling er så fryktelig uvanlig), og noe jeg vil huske for resten av livet. Og da er faktisk ikke utveksling det aller verste man kan finne på :)
Hvorfor jeg valgte Skottland derimot, vet jeg veldig godt. (Det skal sies at jeg egentlig ville til Irland, men organisasjonen utveksler ikke dit, så da ble det Skottland, som i bunn og grunn er like greit.) Det er noe med den britiske kulturen generelt, og alle de forskjellige og herlige dialektene som gjør at jeg godt kan tenke meg et år der. I tillegg har (..uten at jeg skal høres for klisjè ut).. landskapet noe spesielt ved seg. Jeg liker det bare, rett og slett.
Eller kanskje det er dette som gjør at jeg ofrer et år i Norge? Hvem vil ikke se mannfolk i skjørt blåse som en gal på noe som egentlig høres ut som en litt forrvirra tuba? Det har en spesiell sjarm, syns du ikke?
Det var en del om og men før jeg fant en organisasjon jeg kunne tenke meg å reise med, og før jeg i det hele tatt fikk søkt. Jeg reiser med Exploruis, som er en ganske ny organisasjon, men jeg har ikke blitt skuffet så langt ihvertfall :) Tiden fløy når jeg første fikk kommet igang med søkingen, og det var full rulle fra dag èn. Det var søknadspapir på søknadspapir, og epost etter epost. Det tok sin tid, og da søknaden endelig (!) var ferdig utfylt og sendt inn, var det rett og slett bare og vente. Jeg er nok en av dem som har måttet vente ekstra lenge, for jeg syns alle de andre jeg kjenner som skal på utveksling har fått både vertsfamilie, og avreisedato på rekke og rad, og jeg sitter med skjegget i postkassa, og har ikke fått noen av delene.
Edinburgh at night, faen som jeg gleder meg!
Det endret seg endelig en torsdag for noen uker siden, den uken jeg var i Hellas faktisk. Jeg var på en av de mange internettbarene (til at det var en utrolig liten landsby, hadde de unormalt mange av dem) og sjekket facebook, hotmail og alt man normalt sett gjør når man er på dataen. Jeg har gått siden begynnelsen av juni og håpet at hver eneste epost kanskje var av typen "Du har fått vertsfamilie!", men allikevel var det det siste jeg forventet og se da jeg åpnet eposten den dagen.
Men jeg hadde like fullt fått epost fra vertsmoren, hvor hun fortalte litt om seg selv og familien, og byen jeg skulle til. Hadde det ikke vært for alle de andre som også sjekket facebook på internettbaren, så hadde jeg hoppet opp fra stolen, og jublet! Jeg nøyet meg med å hyle innvedig, og løpe tilbake til hotellet! (..så snart jeg var ferdig med det jeg kom for å gjøre på dataen til å begynne med vel å merke)
Litt av Pentland Hills
Så nå sitter jeg her. Har mailet litt med vertsmoren, og fått vite litt mer om både dem, byen, og skolen jeg skal gå på. Byen jeg skal til heter Penicuik, og ligger 20 minutter utenfor Edingburgh med bil. Skolen er 5 minutter unna, og elevene bruker uniform, noe jeg gleder meg sinnsykt til! De har en hund på 13 år, og bor like ved en stor park/et friluftsområde som heter Pentland Hills, og slik som det ser ut på bildene, så ser det nydelig ut der, og jeg gleder meg bare mer og mer til å dra!
Penicuik
Så nå sitter jeg egentlig bare å venter på avreisedato, så jeg har noe å forholde meg til. Men jeg tror kanskje den største panikken for å dra kommer nettopp når jeg får vite datoen jeg reiser. Til nå har jeg egentlig bare hatt mindre panikkanfall, og de går som regel fort over. Jeg vet at jeg virkelig vil dette, og at hvis jeg ikke drar, så kommer jeg til å angre på det.
Blogges!
- Heidrun
Go Penicuik! Lenge leve ikke-eksisterende, doble n-er, og stumme i'er! 
Minner som aldri vil dø
